Eddie er tilbake!

Etter over to lange og kjipe uker i uvisshet har jeg fått tilbake min kjære Eddie, og jeg er endelig klar for mer blogging... til de som ikke vet det; Eddie er min elskede laptop, nærmere bestemt en Lenovo Thinkpad x200 for de som er interessert i den slags.

Lørdag den 9. mai kom jeg nemlig hjem etter grillparthey i den norske gettoen i Meyrin, og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ville vært fint å sjekke livet der ute på intarwebben før jeg reiser på langferd til drømmeland. Slik endte det ikke. Et lett trykk på på-knappen resulterte i nærmest ingenting: to blink i et par lamper... Eddie stakkar klarte ikke engang å komme med et lite 'pip'. Jeg tenkte at han sikkert ikke hadde lyst til å bli tafsa på av en lett bedugget frøken med BBQ-stinkende fingre, så jeg bestemte meg for å ta det som et hint og hoppe til køys.

Som sagt, så gjort. Etter å ha sovet i en drøy evighet våkna jeg opp med friskt mot og satte i gang gjennopplivingsforsøk: med batteri, uten batteri, med strømforsyning med batteri, med strømforsyning uten batteri, ut med en RAM-brikke, ut med den andre, bytte om RAM-brikker. Ingen forandring. Eddie er fortsatt død, og jeg ser ingen anna utvei enn å sove videre.

Mandagsmorran hiver jeg meg på telefonen til Lenovo support Norge i håp om å få noen gode tips og mulige veier ut av denne tragedien. Etter drøye ti minutter i telefonkøkommer jeg endelig igjennom, og bruker fem nye minutter på ymse formaliteter før jeg får beskjed om at jeg må ringe Lenovo support Sveits. HURRA! her må jeg igjennom enda en telefonkø, og denne gangen på tysk/fransk/italiensk...

Telefonkøa var riktignok ikke lang, men det tok jeg så til de grader igjen på staving av navn og adresse. Supportdama i andre enden var ikke akkurat en racer i engelsk, men jeg klarte da etter et drøyt kvarter å få stava navnet mitt... fornavnet! Allerede etter den andre e'en hadde jeg mista kontrollen på etternavnet, og jeg begynte å drømme om navneendring til noe lett på to-tre bokstaver. Heldigvis gikk alt så meget bedre etter stavinga. To minutter feilsøking bekrefta mine sterke mistanker om ødelagt system board, og jeg fikk beskjed om å sende inn Eddie til servicesenteret.

Dagen etter lå Eddie i posten pent pakka inn i plast, papp og isopor. Så begynte ventinga, jeg fikk ingen bekreftelse på at servicesenteret hadde mottatt pakka, så jeg frykta at Eddie var borte i posten. Heldigvis var ikke det tilfellet. Tirsdagsmorran, etter en langhelg i Portsmouth (mer om denne turen senere) kom jeg frisk og opplagt på jobb, og der stod jaggu Eddie og venta på meg, nyoperert og frisk. LYKKE!